Ulven og killingen

En mager ulv kom en gang oppover fjellet.
-Så sulten jeg er,tenkte den. Så vanskelig det er å fange et bytte!
Hvis det ikke hadde vært imot alle instinktene hans, kunne han gitt seg til å ete planter!
Plutselig oppdaget han en killing som stod på toppen av fjellet og spiste gress. Det var en slik klippe som bare de mest målbevisste geitene karrer seg opp på.
-Kom ned, søte lille geit, sa ulven og gjorde stemmen sin så mild han kunne. Se deg godt for så du ikke glir, du må ikke falle og slå deg!
-Jeg har det fint her oppe, sa killingen, hun hadde lært av sin mor å mistro ulver. Men moren hadde også lært henne pene manerer, så hun la til:- Takk, men du trenger ikke bekymre deg for meg.
Men ulven ble ved:-Kom hit, her er gresset saftigere!
Killingen så rett på han og sa strengt:-Det er ikke for mitt beste du vil ha meg ned på engen. Jeg tror snarere det er for ditt eget!
Dermed hoppet hun opp på en enda mer utilgjenglig klippe.

Kilde.”eventyrland 366 eventyr og fabler”
Æsops fabler