Tuppen og Lillemor bor gård i gård.
Begge har øye blå lysegult hår,
sløyfer i flettene, sløfer på sko.
Forkle med lommer i har de begge to.
Hjem i fra skolen pent hånd i hånd
daglig de knytter “evig vennskapsbÃ¥nd”.
Men plutselig en dag kom de opp å slåss:
“NÃ¥ fÃ¥r du aldri mere komme hjem til oss!
Du fÃ¥r’ke leke mer i vÃ¥res gÃ¥rd!
Jeg er’ke venner med deg mer.
Jeg skal skli på kjellerlemmen,
mens du står utenfor og ser.
Du fÃ¥r’ke klyve mer i vÃ¥res trær,
for jeg er’ke glad i deg!
Du fÃ¥r’ke leke mer i vÃ¥res gÃ¥rd,
nÃ¥r du er sÃ¥ slem mot meg!”
Veien til skolen var fryktelig lang
da de gikk hver sin vei for første gang.
Time på time gikk- ikke et ord!
Begge var på gråten. Sorgen var så stor.
Men i det siste store frikvarter
kan ikke Lillemor greie det mer
“Tuppen! Jeg angrer sÃ¥ pÃ¥ det du vet.
La oss være venner i all evighet.
Kom og bli med bort i våres gård!
Vær’ke sinna pÃ¥ meg mer!
Vi skal skli på kjellerlemmen,
mens de andre står og ser.
Du kan gjerne klyve i våres trær.
Det skal bare du og jeg.
Kom og bli med bort i våres gård,
for jeg er sÃ¥ glad i deg!”
This entry was posted on lørdag, april 11th, 2009 at 19:02 og er lagret under Sangtekster. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.
