Snømannen Kalle,
var så grei og god som gull.
Tenk at nesen hans var en gulerot,
begge øynene av kull.
Snømannen Kalle,
var av is og sne og vann.
Men det sies at i en vinternatt
ble det liv i Kallemann.
Det må ha vært litt trolldom i
den flosshatten han fikk,
for tidlig neste morgen,
så var Kalle ute og gikk.
Snømannen Kalle
var det liv i, kan du tro.
Alle barna så at han kunne gå,
og han vinket litt og lo.
Snømannen Kalle,
kjente solen som en brann.
Og han sa som så:
“La oss leke nÃ¥,
før jeg smelter bort som vann”
Ute i gaten med et kosteskaft i hand
løp han ut og inn som en virvelvind,
ropte “Ta meg om du kan”
SÃ¥ fór han rundt omkring i by’n
og stanset aldri opp.
Han bare sto et øyeblikk
da konstabelen ropte: Stopp!
For snømannen Kalle
måtte skynde seg avsted,
sÃ¥ han sa: “Farvel,
jeg må dra i kveld,
jeg mÃ¥ fly som bare det.”
Dumpedi-dump-dump
Dumpedi-dump-dump
Kalle går og går
Dumpedi-dump-dump
Dumpedi-dump-dump
Velkommen neste år!
This entry was posted on søndag, juni 27th, 2010 at 21:33 og er lagret under Julesanger. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.
