Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.
Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, sÃ¥ tok det pÃ¥ Ã¥ komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. “Ã… gÃ¥ ut, du Korse, og se hva det er,” sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, sÃ¥ sto det en bjørn pÃ¥ trÃ¥kka.
“Godkveld,” hilste bjørnen.
“Godkveld igjen,” sa Korse.
“Er reve-enka hjemme i kveld?” spurte han.
“Hun sitter inne,” svarte jenta.
“Hva tar hun seg til i kveld,lÃ¥ter hun ille eller vel?” spurte bjørnen.
“Hun sørger over husbonds død og grÃ¥ter nesa sÃ¥r og rød -- hun vet ikke sin arme rÃ¥d hun,” sa kjetta.
“Be henne ut Ã¥ gÃ¥ skal hun fÃ¥ et godt rÃ¥d!” sa bjørnen.
Da kjetta kom inn, spurte matmoren:
“Hvem er det som tasser og banker pÃ¥,sÃ¥ jeg ikke mÃ¥ kveldsro fÃ¥?”
“Det er frierne dine,” svarte kjetta; “jeg skulle be deg ut Ã¥ gÃ¥, skulle du fÃ¥ et godt rÃ¥d.”
“Hva lett har kufta?” spurte revefruen.
“Ven vakker brun,” svarte jenta; “svær kar og kvast syn,” sa hun.
“La ‘n gÃ¥, la ‘n gÃ¥! Jeg trenger ikke hans rÃ¥d.”
Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:
“Hun ber deg heimatt gÃ¥, hun vil ikke ha noe rÃ¥d.”
Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.
Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.
“Godkveld,” sa ulven, “er reve-enka hjemme?”
Jo, hun var da det.
“Hva gjør hun i kveld, lÃ¥ter hun ille eller vel,” spurte han.
“Ã…, hun vet ikke sin arme rÃ¥d,” svarte jenta; “hun grÃ¥ter nesa sÃ¥r og rød, hun sørger over husbonds død.”
“Be henne ut Ã¥ gÃ¥, skal hun fÃ¥ et godt rÃ¥d,” sa grÃ¥beinen.
“Hvem er det som flyr og banker pÃ¥, sÃ¥ jeg ikke mÃ¥ kveldsro fÃ¥,” spurte reve-enka.
“Ã…, det er friere, vet jeg,” sa kjetta. “Jeg skulle be deg ut Ã¥ gÃ¥, skulle du fÃ¥ et godt rÃ¥d,” sa hun.
Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.
“Ven vakker grÃ¥; lang kropp og lite pÃ¥,” svarte Korse.
“La ‘n gÃ¥, la ‘n gÃ¥, jeg trenger ikke hans rÃ¥d!” sa enka; og da grÃ¥tassen fikk det budet, mÃ¥tte han gjøre vendereis, han med.
Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.
“Godkveld,” sa han.
“Godkveld igjen,” svarte hun; “er det fremmedfolk ute og farer, sÃ¥ sent pÃ¥ kvelden?” sa hun.
Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.
“Hun grÃ¥ter nesa sÃ¥r og rød, hun sørger over husbonds død,” svarte jenta.
“Ã… be henne ut Ã¥ gÃ¥, skal hun fÃ¥ et godt rÃ¥d,” sa haren.
“Hvem er det som tripper og banker pÃ¥, sÃ¥ jeg ikke mÃ¥ kveldsro fÃ¥?” sa matmoren til Korse.
“Det er nok friere det, mor!” svarte jenta.
Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.
“Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit,” sa kjetta.
Men det ble ikke bedre, det: “La ‘n gÃ¥, la ‘n gÃ¥, jeg trenger ikke hans rÃ¥d,” svarte reve-enka.
SÃ¥ var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. “GÃ¥ ut og se hva som er pÃ¥ ferde du,” sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev pÃ¥ dørhella.
“Godkveld og takk for sist,” sa reven.
“Sjøl takk for sist,” svarte jenta.
“Er revefrua hjemme?” spurte han.
“Ja, hun sørger over husbonds død, og grÃ¥ter nesa sÃ¥r og rød,” sa jenta; “hun vet ikke sin arme rÃ¥d, hun stakkar!”
“Bare be henne ut Ã¥ gÃ¥, sÃ¥ skal hun fÃ¥ gode rÃ¥d,” sa reven.
SÃ¥ gikk Korse inn.
“Hvem er det som svinser og banker pÃ¥, sÃ¥ jeg ikke mÃ¥ kveldsro fÃ¥?” spurte matmoren.
“Ã… du vet det,” sa kjetta, “det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut Ã¥ gÃ¥, skulle du fÃ¥ gode rÃ¥d.”
“Hva lett har kufta?” spurte reve-enka.
“Ven vakker rød, -- just som hans, er død,” svarte kjetta.
“Kjære, be ham inn Ã¥ sjÃ¥, han har gode rÃ¥d!” sa enka.
“Send meg hit mine sokker smÃ¥, jeg vil gjerne med ham gÃ¥; send meg hit mine sko Ã¥ knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.”
Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.
Kilde: “Norske sagn og folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe
This entry was posted on søndag, april 12th, 2009 at 21:15 og er lagret under Eventyr. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.
