Ingerid Sletten av Sildejord
hadde verken gull eller sølv,
men en liten hue av farvet ull,
som hun hadde fått av sin mor.
En liten hue av farvet ull
hadde verken stas eller fôr,
men en fattig minne om far og mor,
der skinte langt mer enn gull.
Hun gjemte huen i tyve år,
måtte ikke slite den ut!
“Jeg bærer den vel engang som brud
nÃ¥r jeg for alteret stÃ¥r.”
Hun gjemte huen i tredve år,
måtte ikke skjemme den ut!
“SÃ¥ bærer jeg den glad som brud
nÃ¥r jeg for VÃ¥rherre stÃ¥r.”
Hun gjemte huen i førti år,
hugset ennu på sin mor
“Vesle min hue, forvisst jeg tror
vi aldri for alteret stÃ¥r.”
Hun ganger for kisten at tage den,
hjertet var så stort derved;
hun leter frem til dens gamle sted,
da var der ikke tråden igjen.
Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson
Melodi: Rikard Nordraak
This entry was posted on fredag, juli 10th, 2009 at 13:08 og er lagret under Sangtekster. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.
