Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag.
Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen.

Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.
“Jeg kan ta meg til Ã¥ emne til noe,” sa han ved seg selv, “sÃ¥ spør han meg om det. Jeg fÃ¥r gi meg til Ã¥ telgje pÃ¥ et økseskaft.
Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:
“Økseskaft.”
Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:
“Opp under denne kvisten.”
Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:
“Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpÃ¥ stranda og er sprukken i begge ender.”
SÃ¥ spør han: “Hvor er den grÃ¥ merra di henne?” SÃ¥ sier jeg: “Hu stÃ¥r pÃ¥ stallen følldiger.”
SÃ¥ spør han: “Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?” SÃ¥ sier jeg:
“Det er ikke langt unna; nÃ¥r du kommer opp bakken, sÃ¥ er du der straks.”

Dette synes han var godt og vel overlagt.
Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gÃ¥tt en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. “God dag, mann!” sa han.
“Økseskaft,” sa ferjemannen.
“JasÃ¥ -- -” sa lensmannen. “Hvor langt er det til gjestgiveren?” spurte han.
“Opp under denne kvisten,” sa mannen og pekte et stykke opp pÃ¥ økseskaftemnet.
Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.
“Hvor er kjerringa di, mann?” sa han.
“Jeg skulle tjærebre henne,” sa ferjemannen, “for hu ligger pÃ¥ stranda og er sprukken i begge ender.”
“Hvor er datter di?”
“Ã…, hu stÃ¥r pÃ¥ stallen og er følldiger,” sa mannen; han syntes han svarte bÃ¥de godt og vel for seg.
“Ã… reis du til -, din tull du er!” sa lensmannen.
“Ja, det er ikke langt unna; nÃ¥r du kommer opp bakken, sÃ¥ er du der straks,” sa mannen.

Kilde: “Norske folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe

This entry was posted on søndag, april 12th, 2009 at 21:48 og er lagret under Eventyr. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.