Det var en gang en geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, sto han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:
“En,” sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og Ã¥t gras. “Hva gjør du for noe?” sa kalven. “Jeg teller meg,” sa geitekillingen. “Skal jeg telle deg ogsÃ¥?” “Hvis det ikke gjør vondt sÃ¥,” sa kalven. “Nei, det gjør det vel ikke, stÃ¥ stille sÃ¥ skal jeg telle deg.”   “Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke fÃ¥r lov av mora mi engang,” sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og sÃ¥ sa han:  “Jeg er en og du er to, 1-2″  “Mo-er!” rautet kalven og begynte Ã¥ grÃ¥te, og sÃ¥ kom moren til kalven, og det var sjølveste bjellekua pÃ¥ garden.  “Hva er det du rauter for?” sa bjellekua.  “Geitekillingen teller meg!” rautet kalven.  “Hva er det for noe?”  sa bjellekua.  “Jeg teller,”  sa geitekillingen.  “Jeg har lært Ã¥ telle til ti, jeg gjør bare sÃ¥nn: Jeg er en, kalven er to og kua er tre, 1-2-3.”  “Ã…, nÃ¥ telte han deg ogsÃ¥!”  rautet kalven. Og da bjellekua skjønte det, ble den fryktelig sint.  “Jeg skal lære deg Ã¥ gjøre narr av kalven og meg! Kom, kalven min, sÃ¥ tar vi’n. ” Og sÃ¥ sattte bjellekua og kalven rett pÃ¥ geitekillingen, og han ble sÃ¥ redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte avgÃ¥rde bortover enga, og kua og kalven etter.
Borti utmarka sto oksen og grov løs store grastuer med hornene da geitekillingen og kalven og kua kom settende. “Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen?”spurte oksen.  “Han teller oss,”  rautet kalven.   “Men vi skal ta’n,”   sa bjellekua.  “Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4,”  sa geitekillingen.  “Ã… nÃ¥ telte han deg ogsÃ¥,” rautet kalven.  “Han kan bare prøve,” brølte oksen, og ble med de andre for Ã¥ ta geitekillingen.
Etter vegkanten gikk det en hest og Ã¥t da alle dyrene kom farende forbi. “Det var da svært til fart” sa hesten. “Vis kal ta geitekillingen,” sa kua. “Han teller oss,” rautet kalven. “Og det fÃ¥r’n ikke lov til,” brølte oksen. “Ã…ssen gjør han det da?” sa hesten. “Jeg gjør bare sÃ¥nn,” sa geitekillingen. “En for meg og to for kalven og tre for kua, fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.” “Ã…, nÃ¥ telte han deg ogsÃ¥!” rautet kalven. “Bare vent du, raggetassen!” vrinsket hesten, og galopperte bortover vegen sammen med de andre for Ã¥ ta geitekillingen.
I grisebingen lÃ¥ det ei stor purke og sov da følget fór forbi. “svært til hastverk med dere, da,” sa purka. “Vi skal ta geitekillingen,” sa kua. “Han teller oss,” rautet kalven. “Og det fÃ¥r’n ikke lov til,” brølte oksen. “Han kan bare vente” vrinsket hesten. “Ã…ssen gjør’n nÃ¥r’n teller da?” spurte purka. “Jeg gjør bare sÃ¥nn,” sa geitekillingen. “En for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.” “Ã…, nÃ¥ telte han deg ogsÃ¥,” rautet kalven. “Det blir verst for’n sjøl,” sa purka, og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt, og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein, og gjennom mo og myr, og sÃ¥ kom de til ei elv, og ved brygga lÃ¥ det ei lita skute, og ombord i skuta var det ei katte og ei bikkje og en sau og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.
“Stopp en halv!” gol hanen da han sÃ¥ alle dyrene som kom hulter til bulter bortover vegen. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og sÃ¥ røk ankerkjettingen, og sÃ¥ begynte skuta Ã¥ seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.”Kom og hjelp,” gol hanen. “skuta synker!” Da ble alle dyrene redde, men sÃ¥ skreik hanen igjen; “Er det noen av dere som kan telle?” “Jeg kan!” sa geitekillingen. “Da fÃ¥r du skynde deg og telle hvor mange vi er ombord. Suta kan bare ta ti passasjerer.” “Skynd deg Ã¥ telle!” sa de andre dyrene. Og sÃ¥ telte geitekillingen. “En for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen,fem for hesten, seks for purka, sju for katta, Ã¥tte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.”
“Hurra for geitekillingen!” ropte alle dyrene, og sÃ¥ seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, sto geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

Kilde: Alf Prøysen

This entry was posted on tirsdag, april 7th, 2009 at 12:00 og er lagret under Eventyr. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.