Dette er en vise som begynner trist,
men vi får jo håpe at alt går bra til sist.
Jenta hette Trine, gutten Lars Andre
og de møttes hver en kveld ned på grand kafe.
Men så skjedde noe ingen visste om.
Kvelden var den trettende, ingen av dem kom.
Trines sykkel skrenset, og hun brakk en fot,
Lars Andre med hastverk sklei på ei bjørkerot.
Ja, så lå de begge der på hvert sitt sted,
ingen kunne si ifra hva som hadde skjedd.
Men en mann fant gutten skjelvende og blek,
høyrekneet var så ømt at han nesten skrek.
Han ble kjørt til syk’hus og ble lagt i strekk,
men da han ble trillet ut, fikk han seg en skrekk.
For hvem tror du lå der tullet inn i pledd,
blå, med hoven ankel og skulderen av ledd?
Joda, det var Trine, men hun smilte glad’
for der var jo Lars Andre; alt var bedre da!
Og her ender visa. Den begynte trist,
men de to uheldige møttes jo til sist.
(Arnfinn Klakegg)
This entry was posted on torsdag, mai 21st, 2009 at 21:01 og er lagret under Sangtekster. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackback fra din egen side.
