Barnelek

Snømannen Kalle

Snømannen Kalle,
var så grei og god som gull.
Tenk at nesen hans var en gulerot,
begge øynene av kull.

Snømannen Kalle,
var av is og sne og vann.
Men det sies at i en vinternatt
ble det liv i Kallemann.
Det må ha vært litt trolldom i
den flosshatten han fikk,
for tidlig neste morgen,
så var Kalle ute og gikk.

Snømannen Kalle
var det liv i, kan du tro.
Alle barna så at han kunne gå,
og han vinket litt og lo.

Snømannen Kalle,
kjente solen som en brann.
Og han sa som så:
«La oss leke nå,
før jeg smelter bort som vann»
Ute i gaten med et kosteskaft i hand
løp han ut og inn som en virvelvind,
ropte «Ta meg om du kan»

Så fór han rundt omkring i by’n
og stanset aldri opp.
Han bare sto et øyeblikk
da konstabelen ropte: Stopp!

For snømannen Kalle
måtte skynde seg avsted,
så han sa: «Farvel,
jeg må dra i kveld,
jeg må fly som bare det.»
Dumpedi-dump-dump
Dumpedi-dump-dump
Kalle går og går
Dumpedi-dump-dump
Dumpedi-dump-dump
Velkommen neste år!

Rudof er rød på nesen

Rudolf er rød på nesen,
og når det er vind og sno
blir han så kald på nesen,
så den lyser som en glo.

Reinflokken ertet Rudolf,
sa han var et snodig dyr.
“Hold deg på avstand, Rudolf,
husk hvor lett den kan ta fyr!”

Rudolf er rød på nesen,
og når det er vind og sno
blir han så kald på nesen,
så den lyser som en glo.

Men en vakker julekveld
kom nissefar og sa:
“Rudolf du er rein for to,
for din nese lyser jo!”

Rudof er rød på nesen,
og når det er vind og sno
blir han så kald på nesen,
så den lyser som en glo.

Og fra den dagen Rudolf
julenissesleden drar.
Rudolf er rød på nesen,
viser vei for nissefar!

Vi tenner våre lykter

Sneen dalte lett og fin, og strøk blidt mot ruten min
i morgens da jeg drømte på min pute.
Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå,
snart var det tusen barnespor der ute.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si’r god natt.

Først så trakk vi kjelken opp, på en diger bakketopp,
så suste vi avsted langt ut på jordet.
og så bar det opp igjen, snart var vi på topp igjen
så lo vi mens vi akte små og store.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si’r god natt.

Vi har bygget oss ett slott, som vi syns ble stort og flott,
med prinser og en snedronning så vakker.
Vinterdagen tar farvel, vi må hjem nå er det kveld,
vi ser på himmelen at det lir og lakker.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si’r god natt.

Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

Bare armod var å spore
på de gamles julebord
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen
som Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk
samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor

Da med ett av domme bjellers klang
blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl
og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert ,
briller og sigar
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: Mor og far!

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra
på fir’ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg
og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble jul alikevel!

Romjulsdrøm

En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke i julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Musevisa

Når nettene blir lange og kulda setter inn
så sier vesle musemor til ungeflokken sin:
«Hvis ingen går i fella, men passer seg for den
skal alle sammen snart få feire jul igjen»

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Ja, musemor er flittig, hun tar et stykke kull
og sverter tak og vegger i sitt lille musehull,
mens barna feier golvet og danser som en vind
og soper borti krokene med halen sin.

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Omsider kommer kvelden som alle venter på
og musefar han trekker fram en støvel uten tå,
den pynter de med spindelvev og småspiker og sånn,
og så putter de en flaskekork i hempa på’n.

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Og musefaren sier: «Nå skal vi danne ring,
la støvelen stå i midten, så går vi rundt omkring.
Vi gir hverandre halen som vi kan leie i,
og en og to og tre, og så begynner vi!»

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Og julematen deres, det er ei lita nøtt,
og så et stykke dropspapir for dem som liker søtt.
Og musemor har stillet opp en fleskebit på skrå,
og den får alle sammen lov å lukte på.

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Ja musebestemora er også kommet inn,
nå sitter hun og koser seg i gyngestolen sin.
Det æ’kke orntlig gyngestol, d’er no’ som alle vet,
hun sitter der og gynger på en stor potet.

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Så hopper de, så danser de, så traller de en stund,
til musefaren sier: «Det er best vi tar en blund.»
Og ungene de legger seg, mens pappa holder vakt,
men selv i søvne traller de i hoppsa-takt:

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!

Og bestemora gjesper, og sier slik som så:
«D’er morosamt med jula, for dessa som er små,
og hvis ingen går i fella, men passer seg for den,
skal alle om et år få feire jul igjen!»

Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om julekvelden da skal alle sammen være gla’!