Gud sign vår konge god!
Sign han med kraft og mot,
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!
Høyt sverger Norges mann,
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Troskap i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.
Tekst: Nikolai Fogtman
Melodi: Jean-Baptiste Lully
Har du sett fra varden oppe,
over gran og furutoppe
bygda hvor du bor?
Skogens kroner meget dekker,
kranser grønne åkerflekker,
ly for hjem og jord
ly for hjem og jord
Se hvor Sæbyvannet skinner,
vesle elva rastløst svinner
i en liten foss.
Åser rundt som kranser grønne,
tjern og vann som trolske brønne,
Sus av skog om oss
sus av skog om oss
Her har våre fedre bygget
sine hjem og trofast trygget
for oss hva vi har.
Her har vi som våre fedre
lært å elske verne herde,
både grend og gard
både grend og gard
Her hvor skogen stille suser
medens skogsfugl vinger bruser
ut i vårens spill.
Vil jeg pløye lisens furer,
rydde stein og rense urer.
Sette krefter til
sette krefter til
Svinndal, Svinndal, skal vi dyrke
både jord og skog og styrke
hjemmet som vi fikk.
Bygdens slekter Gud beskytte ,
signe gard og grend og hytte,
plog og spadestikk
plog og spadestikk
Kilde: Erling Andreasen
Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
hvor tunge kan en sang blant fler
av Norges æressange.
Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om mann et paradis meg bød
av palmer oversvevet.
Hvor er vel himlen mere blå?
Hvor springer vel så glade
de bekker som i engen gå
for blomstene å bade?
Selv vinteren jeg frydes ved,
så hvit og klar som strøet med
all stjernehimlens herlighet
og hvite liljeblader.
Jeg ikke vil for fremmed vår
min norske vinter bytte,
og fremmed slott ei nær forslår
imot min faders hytte.
Han sier han er der så fri.
Det ei så nøye fatter vi,
men noe godt er visst deri
som verd er å beskytte.
Gid jeg da snart blive stor
-jeg har så lenge biet-
at tappert jeg kan verne for
min faders dyre frihet!
Og skulle noen vel med makt
få fedrelandet ødelagt?
Hvert liv, min fader jo har sagt,
er til dets frelse viet.
Det leve dasom gran og fyr,
de sterke, eviggrønne,
som stjernene bak sine sky’r
er alltid like skjønne!
Komvår og høst, som alltid før,
med blomster for min moders dør
med gyllent korn på faders stør,
som vil du dem belønne!
Kilde: Tekst: Henrik Wergeland
Melodi: André Grétry
Søttende mai er jeg så gla’ i,
moro jeg har det fra morgen til kveld!
Da er det så du, om vi er små du,
er vi med likevel
Jeg roper hurra dagen så lang,
synger for Norge mangen en sang.
Og jeg, jeg kan du
elske mitt land du,
det skal du se en gang.
Pent lite flagg du,
fikk jeg i dag du,
flagg med stang så lamg og så ny.
Nå skal jeg springe,
løfte og svinge,
flagget mitt høyt mot sky!
Ser du den sløyfen som jeg har på,
den er så gild, så rød, hvit og blå.
Jeg bare venter
mor snart meg henter,
så skal vi sammen gå.
Far skal bli med du,
tenk, vi skal se du,
barna som går i rekker og rad.
Se flagg og faner
i lange baner!
Å du, hvor jeg er glad!
Høre musikk og trommer og sang!
Å, den som kunne bli med en gang!
-Kanskje jeg får du
lov neste år du,
da er jeg stor og lang.
Kilde: Tekst: Margrethe Munthe
Hvor hen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld
ved fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjennskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien;
det er flagget som vaier i vind!
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldsolen fått
og det blå gav sin farge til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.
En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun,
to unge nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjennskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han er freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.
De kjempet både hun og han!
Nå lyser seierens baunebrann
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
som tusen gledesbål i dag
for alle vunne slag .
Det knitrer som før over hytte og slott
et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn over skyen
skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer igjen over byen
i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget
over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått
Kilde: Tekst: Finn Bø
Melodi: Lars-Erik Larsson
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem,
furet, værbitt, over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det, og tenker
på vår far og mor.
Og den saganatt som senker
drømme på vår jord,
og den saganatt som senker,
senker drømme på vår jord.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad.
Dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sin blod.
Fra dets høye Sverre talte,
Roma midt i mot,
fra dets høye Sverre talte,
talte Roma midt i mot..
Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem;
Tordenskiold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede,
som de vare menn:
andre kunne bare grete
men det kom igjen,
andre kunne bare grete,
men det kom, det kom igjen!
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente,
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
Husker bare hva som hendte,
hebdte ned på Fredrikshald!
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig;
det gav døden selv sin ære,
og det gav forlik,
det gav døden selv sin ære,
og det gav, det gav forlik.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå.
Nu vi står tre brødre sammen
og skal sådan stå,
nu står vi tre brødre sammen
og skal sådan, sådan stå.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
Har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant, vi vant vår rett.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem.
Furet, værbitt, over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi når det blir krevet,
for dets fred slår leir,
også vi når det blir krevet,
for dets fred, dets fred slår leir.
Kilde: tekst: Bjørnstjerne Bjørnson
melodi: Rikard Nordraak
Nye Kommentarer