Barnelek

Rødhette

Det var en gang en søt liten pike som alle var glad i. Men gamle bestemor var nok aller gladest i henne, og hun visste ikke alt det gode hun skulle gjøre henne. En gang fikk den vesle jenta en rød fløyelshette av bestemor. Og den kledde henne så godt at hun støtt ville gå med den.
Derfor kalte de henne Rødhette.
En dag ropte mor:
“Kom hit, Rødhette! Bestemor er syk og trenger noe å styrke seg på, så nå skal du gå til henne med kaker og vin. Det er best du går med det samme før det blir for varmt. Nå må du love å gå pent og forsiktig og holde deg på veien, for ellers kan du falle og slå i stykker flasken. Og når du kommer inn i stuen til bestemor, må du hilse pent med det samme, og ikke kikke rundt i alle krokene først.”
Rødhette lovet alt det mor ba om, og så gikk hun.
Betsemor bodde i en liten stue inne i skogen, en halv times vei fra landsbyen. Da Rødhette var kommet et lite stykke inn i skogen, møtte hun ulven. Men hun visste ikke for et stygt dyr ulven var, så hun ble ikke det grann redd.
“God dag, Rødhette,” sa ulven.
“God dag,” sa Rødhette.
“Hvor skal du hen så tidlig, Rødhette?”
“Jeg skal til bestemor,” sa Rødhettte
“Hva har du i kurven din?” spurte ulven
“Kaker og vin. Vi bakte i går, og nå skal bestemor få litt godt, for hun er syk og ligger til sengs,” svarte Rødhette
“Hvor bor bestemor, da?” spurte ulven
“Du vet der de tre store eiketrærne står, et stykke lenger inn i skogen?” sa Rødhette. “Den stua som står under eiketrærne, er bestemors.”
Ulven sa ikke noe mer, men den tenkte for seg selv: “Dette skal riktig bli en godbit for meg!”
Den slo følge et stykke, og så sa den:
“Se på alle de nydelige blomstene, Rødhette! Du ser jo ingen ting når du går slik rett bortover veien. Jeg tror ikke du hører fuglesangen engang! Du går akkurat som du skulle på skolen.”
Nå begynte Rødhette å se seg omkring. Hun så sommersolen som danset mellom trærne, og alle de vakre blomstene som vokste tett i tett der inne.
“Jeg vil plukke en bukett til bestemor, så blir hun nok glad,” tenkte hun. “Det er så tidlig ennå, så jeg kommer sikkert hjem før det blir mørkt.”
Og så gikk hun bort fra veien og innover i skogen for å plukke blomster. Hver gang hun hadde tatt en, syntes hun at en enda penere sto litt lenger borte. Den måtte hun også ha, og slik kom hun dypere og dypere inn i skogen.
Men ulven gikk like til bestemors hus og banket på.
“Hvem er det?” spurte bestemor.
“Det er Rødhette som kommer med vin og kaker til deg. Lukk opp!” sa ulven.
“Trykk bare på dørklinken,” sa bestemor, “for jeg orker ikke å stå opp.”
Ulven trykket på klinken, og døren sprang opp. Uten å si et ord fór den like bort til sengen og slukte hele bestemor. Så tok den på seg klærne hennes, satte nattkappen på hodet, la seg i sengen og trakk omhenget godt for.
I mens gikk lille Rødhette ute i skogen og plukket blomster. Da hun hadde plukket så mange at hun ikke kunne bære flere, husket hun at hun skulle gå like til bestemor. Hun skynte seg videre, og det varte ikke lenge før hun kom til den vesle stuen under eiketrærne. Døren sto åpen, og det syntes hun var rart. Men da hun kom inn i stuen syntes hun det ble enda rarere, ja nesten litt uhyggelig. For ellers pleide det å være så morsomt og hyggelig hos bestemor.
“God morgen!” ropte hun, men ingen svarte. Omhenget var trukket for sengen, og da hun ikke hørte noen verdens ting, gikk hun bort og trakk det fra. Der lå bestemor! Nattkappen hennes var trukket helt ned over ansiktet, og hun virket så underlig.
“Men bestemor, hvorfor har du så store ører?”, spurte lille Rødhette forskrekket.
“For at jeg kan høre deg bedre, barnet mit,” svarte ulven
“Men bestemor, hvorfor har du så store øyne?” spurte Rødhette
“For at jeg kan se deg bedre,” sa ulven
“Men bestemor, hvorfor har du så store hender?” spurte Rødhette
“For at jeg kan gripe fatt i deg,” sa ulven
“Men bestemor, hvorfor har du så stor munn?” spurte Rødhette
“For at jeg kan ete deg!” sa ulven.
Rødhette ropte om hjelp mens hun løp mot døren som fortsatt sto åpen. Utenfor løp hun rett i armene på en tømmerhogger som akkurat kom forbi. Han gikk inn i hytta, og med et slag med øksa så drepte han den stygge ulven. Så tok han frem tollekniven sin, sprettet ulven opp og ut kom bestemoren til Rødhette, like hel og fin.
Hun kysset lille Rødhette kjærlig og takket tømmerhuggeren for at han hadde reddet livene deres. Og etter at de hadde hatt et fint måltid med den deilige maten som Rødhette hadde med seg i kurven sin, fulgte tømmerhoggeren den lille piken hjem.
Siden den gang er det ingen som har sett ulv i den skogen. Men lille Rødhette tar ingen sjanser; Hun holder seg på stien og stopper aldri for leke langs veien og hun snakker aldri med fremmede.

“Fransk folkeevenyr”

Per, Pål og Espen Askeladd

Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel.

Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.
Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.
“Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?” sa Espen Askeladd.
“Du er nå støtt så klok med undringene dine du,” sa han Per og han Pål; “det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!”
“Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg,” sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.
“Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!” ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.
“God dag?” sa Espen Askeladd; “står du her og hugger?”
“Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,” svarte øksen.
“Ja ja, her er jeg,” sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.

Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. “Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?” sa de.
“Å det var bare en øks vi hørte,” sa Espen.
Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.
“Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?” sa Espen Askeladd.
“Du er nå så klok til å undre deg du,” sa han Per og han Pål igjen; “har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?”
“Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg,” sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.
“God dag!” sa Espen Askeladd; “står du her og hakker og graver så alene?”
“Ja, jeg gjør det,” sa grevet; “nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg,” sa det.
“Ja ja, her er jeg,” sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.
“Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?” sa han Per og han Pål.
“Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte,” sa Espen.

Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.
“Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?” sa Espen Askeladd.
“Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?”
“Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg,” sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.
Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.
“God dag!” sa Espen igjen, “ligger du her og sildrer og renner så alene?”
“Ja, jeg gjør det,” sa valnøtten; “her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg.”
“Ja ja, her er jeg,” sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.
“Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?” gjønte han Per og han Pål.
“Å, det var bare et hull det rant ut av,” sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; “jeg hadde nå moro av å se det likevel,” sa han.

Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.

Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til.
“Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,” sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.
“Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel,” sa Espen, og det måtte han da få lov til.
Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. “Hugg sjøl!” sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. “Grav sjøl!” sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. “Sildre og renn!” sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.
Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.

Kilde: “Norske folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe

God dag mann-økseskaft

Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag.
Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen.

Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.
“Jeg kan ta meg til å emne til noe,” sa han ved seg selv, “så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft.
Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:
“Økseskaft.”
Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:
“Opp under denne kvisten.”
Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:
“Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender.”
Så spør han: “Hvor er den grå merra di henne?” Så sier jeg: “Hu står på stallen følldiger.”
Så spør han: “Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?” Så sier jeg:
“Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks.”

Dette synes han var godt og vel overlagt.
Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. “God dag, mann!” sa han.
“Økseskaft,” sa ferjemannen.
“Jaså – -” sa lensmannen. “Hvor langt er det til gjestgiveren?” spurte han.
“Opp under denne kvisten,” sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.
Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.
“Hvor er kjerringa di, mann?” sa han.
“Jeg skulle tjærebre henne,” sa ferjemannen, “for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender.”
“Hvor er datter di?”
“Å, hu står på stallen og er følldiger,” sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg.
“Å reis du til -, din tull du er!” sa lensmannen.
“Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks,” sa mannen.

Kilde: “Norske folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe

Askeladden som kappåt med trollet.

Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.

Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.

Dagen etter skulle den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.

Tredje dagen ville Askeladden i vei.
“Ja, du!” sa de to eldste, “du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!”
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde.
Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!”
Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. “Tier du ikke still,” skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!”
“Nei, kjære spar meg,” sa trollet, “jeg skal hjelpe deg å hugge.”
Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden, sa trollet: “Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.”
Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.
Så sa gutten: “Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.”
“Nei, kjære vene,” sa trollet, “jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.”
Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.
“Det er det samme,” sa gutten, “vil du som jeg, skal vi kappete.”
“Å ja!” svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.
Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. “Nei, nå orker jeg ikke mer,” sa han.
“Du skal ete!” svarte gutten; “jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil.”
“Men det gjør vel gruelig vondt?” spurte trollet.
“Å, ikke noe å tale om,” svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.

Kilde: “Norske folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe

Hvorfor bjørnen er stubbrumpet

Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet.
“Hvor har du fått det fra?” spurte bjørnen.
“Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn!” svarte reven.
Så fikk bjørnen også lyst til å lære å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at.
“Det er en simpel kunst for deg,” sa reven, “og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge. Du må ikke bry deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!”
Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosset vel fast; så tverrykket han den – tvert av, og nå går han der stubbrumpet den dag i dag.

Kilde: “Norske sagn og folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe

Reve-enka

Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.
Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. “Å gå ut, du Korse, og se hva det er,” sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.
“Godkveld,” hilste bjørnen.
“Godkveld igjen,” sa Korse.
“Er reve-enka hjemme i kveld?” spurte han.
“Hun sitter inne,” svarte jenta.
“Hva tar hun seg til i kveld,låter hun ille eller vel?” spurte bjørnen.
“Hun sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød – hun vet ikke sin arme råd hun,” sa kjetta.
“Be henne ut å gå skal hun få et godt råd!” sa bjørnen.
Da kjetta kom inn, spurte matmoren:
“Hvem er det som tasser og banker på,så jeg ikke må kveldsro få?”
“Det er frierne dine,” svarte kjetta; “jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.”
“Hva lett har kufta?” spurte revefruen.
“Ven vakker brun,” svarte jenta; “svær kar og kvast syn,” sa hun.
“La ‘n gå, la ‘n gå! Jeg trenger ikke hans råd.”
Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:
“Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd.”
Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.
“Godkveld,” sa ulven, “er reve-enka hjemme?”
Jo, hun var da det.
“Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel,” spurte han.
“Å, hun vet ikke sin arme råd,” svarte jenta; “hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.”
“Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,” sa gråbeinen.
“Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få,” spurte reve-enka.
“Å, det er friere, vet jeg,” sa kjetta. “Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd,” sa hun.
Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.
“Ven vakker grå; lang kropp og lite på,” svarte Korse.
“La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd!” sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.
“Godkveld,” sa han.
“Godkveld igjen,” svarte hun; “er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?” sa hun.
Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.
“Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død,” svarte jenta.
“Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,” sa haren.
“Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?” sa matmoren til Korse.
“Det er nok friere det, mor!” svarte jenta.
Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.
“Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit,” sa kjetta.
Men det ble ikke bedre, det: “La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd,” svarte reve-enka.

Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. “Gå ut og se hva som er på ferde du,” sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.
“Godkveld og takk for sist,” sa reven.
“Sjøl takk for sist,” svarte jenta.
“Er revefrua hjemme?” spurte han.
“Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød,” sa jenta; “hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!”
“Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd,” sa reven.
Så gikk Korse inn.
“Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?” spurte matmoren.
“Å du vet det,” sa kjetta, “det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd.”
“Hva lett har kufta?” spurte reve-enka.
“Ven vakker rød, – just som hans, er død,” svarte kjetta.
“Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!” sa enka.
“Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.”

Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.

Kilde: “Norske sagn og folkeeventyr”
Asbjørnsen og Moe