Barnelek

Prinsessa på erta

Det var en gang en prins som så gjerne ville ha en prinsesse, men det skulle være en ordentlig prinsesse. Så reiste han hele verden rundt for å finne en, men overalt var det noe i veien. Prinsesser var det nok av, men om de var ordentlige prinsesser, se det kunne han ikke være sikker på. Det var alltid noe som ikke var så ordentlig.
Etter en stund kom han hjem igjen, og var meget bedrøvet.

En kveld ble det et fryktelig uvær. Det lynte og tordnet, regnet styrtet ned, og det var ganske forskrekkelig. Da banket det på byens port, og den gamle kongen gikk for å lukke opp.
Utenfor stod en prinsesse. Men herregud som hun så ut! Vannet silte av håret og klærne hennes, det rant inn av skotuppen og ut av hælene, og så sa hun at hun var en ordentlig prinsesse.
- Ja, det skal vi nok finne ut av, tenkte den gamle dronningen, men hun sa ikke noe. Hun gikk inn i soveværelset, tok ut alle sengklærne og la en ert på bunnen av sengen. Så tok hun tyve madrasser og la dem oppå erten, og enda tyve edderdunsdyner oppå madrassene.
Der skulle prinsessen få ligge om natten.

Om morgenen spurte de henne om hun hadde sovet godt.
- Å nei, skrekkelig dårlig, sa prinsessen. – Jeg har nesten ikke lukket et øye i hele natt! Gud vet hva det har vært for noe i sengen? Jeg har ligget på noe hardt, så jeg er ganske brun og blå over hele kroppen!

Da skjønte de at dette var en ordelig prinsesse, siden hun kunne merke erten gjennom tyve madrasser og tyve edderdunsdyner. Så ømskinnet kan bare en ordelig prinsesse være.

Og prinsen tok henne til kone, og erten kom på kunstmuseum. Og der kan du se den ennå, hvis ingen har tatt den.

Den syvende far i huset

Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. «Her skal det bli godt å få hvile ut,» sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. «God kveld, far,» sa ferdesmannen; «kan jeg få lånt hus i natt?»
«Jeg er ikke far i huset,» sa gamlingen; «gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!»
Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.
«God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?» sa ferdesmannen.
«Jeg er ikke far i huset,» sa den gamle; «men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua.»
Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.
«God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?» sa mannen.
«Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken,» sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.
Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.
«God kveld, far,» sa ferdesmannen igjen. «Kan jeg få lånt hus i natt.»
«Jeg er ikke far i huset,» svarte den gamle sammenkrøpne kallen; «men snakk til far min, som ligger i senga.»
Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.
«God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?» sa ferdesmannen.
«Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga,» sa kallen med de store øynene.
Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.
«God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?» sa mannen.
Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, «men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.»
Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.
Da ble han så fælen at han skrek høyt: «God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?»
Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: «Ja, barnet mitt!»
Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.

Askepott

Det var en gang en rik mann. Han hadde en eneste datter, som var like snill som hun var vakker. Plutselig døde moren hennes, og etter en tid giftet faren seg igjen. Den nye kona hadde to døtre fra før, og disse to var både slemme og stygge mot den nye stesøsteren.
“Du skal hete Askepott” sa den ene, “for din plass er ved ildstedet, blant aske og støv”
“Du skal vaske gulvene og holde huset rent hver eneste dag,” sa den andre søsteren hånlig.
Slik gikk det til at Askepott måtte slite og streve fra morgen til kveld i sitt eget hjem. De slemme stesøstrene gikk alltid kledd i nydelige fargerike kjoler. Askepott fikk aldri nye klær, og til slutt hadde hun bare filler igjen å ha på seg.

En dag kom det et brev fra slottet. Kongen og dronningen inviterte alle pikene i byen til ball. Den kjekke tronarvingen skulle velge seg en brud, ble det sagt.
“Du må krølle håret vårt, Askepott,” ropte de masete søstrene. “Hvis vi skal ha noen sjanse hos prinsen, må vi gjøre oss vakre”
“Tenk hvis jeg også kunne være med på ballet,” sukket Askepott mens hun krøllet håret til stesøstrene sine.
“Hva skal du på et slottsball?” skrek de slemme søstrene, og så lo de så stygt at Askepott hadde mest lyst til å lugge dem i håret. Allikevel strøk hun de flotte kjolene deres og løp ærender for dem dagen lang. Det var så mye å gjøre at hun ikke hadde tid til å gjøre noe for seg selv. Og hva nyttet det, når hun ikke eide en eneste ordentlig kjole?

Omsider kom søstrene seg avgårde til ballet, og Askepott ble sittende alene ved gruen sammen med den lille hvite katten sin. “Du er den eneste venn jeg har i hele verden,” gråt hun.
Men der tok hun feil. Hun hadde glemt gudmoren sin, den gode feen som alltid passet på henne. Plutselig sto feen foran henne, badet i et skinnende, hvitt lys. “Hvorfor sitter du her og gråter, Askepott?” spurte hun mildt. Den magiske tryllestaven hennes funklet i stjernedryss der hun holdt den høyt over hodet.
“Fordi jeg så inderlig …”
“Jeg vet hva du ønsker deg, barnet mitt. Og det er derfor jeg er kommet – for å oppfylle alle dine ønsker!”
“Du mener virkelig ikke … mener du at … ? gispet Askepott mens hun stirret forskrekket på den skinnende hvite skapningen.
“Ja, nettopp. Nå skal du endelig få belønning fordi du har vært så snill og tålmodig, kjære Askepott.”
Så sa den gode feen: “Gå ut i kjøkkenhagen og hent et gresskar.”
Et gresskar, tenkte Askepott forundret. Hva skal jeg nå med det?
“Følg godt med nå,” sa feen. Så rørte hun ved gresskaret med tryllestaven sin og til Askepotts store forbauselse vokste det større og større, helt til det ble til en nydelig vogn. En vogn belagt med full og sølv og med de nydeligste dypblå fløyelsgardiner for vinduene.
“En slik vogn kan bare en prinsesse kjøre i,” mente Askepott. “Men det må vel hester til for å dra den?”
“Vær tålmodig, lille Askepott, jeg er ikke ferdig ennå. Gå å se etter i museburet, der finner du nok det vi har bruk for.”
I buret var det seks små spretne mus. Askepott slapp dem ut én etter én, og den gode feen berørte hvert lille musehode med tryllestaven. De seks grå musene ble straks til seks fyrige hvite hester.
“Et så flott kjøretøy trenger en dyktig kusk,” sa feen.
“Skal jeg se etter om det er rotter i rottefellen?” spurte Askepott. “Kanskje du kan gjøre en rotte om til kusk?”
“Det kan jeg nok,” svarte feen.
Askepott fant tre store rotter i fellen, og valgte ut den aller største og flotteste, som straks ble forvandlet til en riktig trivelig kusk med uniform med sølvknapper og det hele.
“Vi må ha noen lakeier også. Gå og hent de små salamanderne nede ved dammen,” befalte feen, “de kan sikkert bli noen flotte lakeier.” Og det ble de også. De var så strukne og stramme at Askepott ga seg rent over.
“Se nå er alt klappet og klart,” sa feen, og holdt på å legge fra seg tryllestaven…
“Men kjolen min?” gispet Askepott. “Jeg kan vel ikke gå i disse fillene? Stesøstrene mine er kledd i sin fineste stas!” Ikke før hadde hun fått uttalt ordene, så ble fillene hennes forvandlet til den skjønneste kjole, besatt med funklende perler.
“Og her får du den aller siste gaven,” sa feen, og rakte henne et par glassko som var så vakre at Askepott aldri hadde sett maken. “Men du må love meg én ting, Askepott: Du må være tilbake her før klokken slår tolv. Er du for sent ute, vil vognen forvandles til et gresskar, hestene til grå mus, kusken til en rotte og lakeiene til salamandre. Og selv vil du stå der i den fillete kjolen din.”
“Jeg lover, jeg lover,” ropte Askepott. Så satte hun seg i den flotte vognen som brakte henne til slottet.

Straks prinsen fikk øye på Askepott, skred han selv fram for å ønske henne velkommen. Aldri før hadde han sett noe så vakkert.
“Du skal være min spesielle gjest,” hvisket han ømt i øret hennes. “Jeg skal ikke danse med andre enn deg.”
“Hvem er hun? Hvor kommer hun fra? Hun må være en ordentlig prinsesse fra et land langt borte,” mente de andre gjestene. Til og med de to stygge stesøstrene stirret forundret på den ukjente skjønnheten. Orkesteret, som hadde sluttet å spille da Askepott trådte inn i ballsalen, spilte nå opp til dans. Lett som en fjær danset Askepott i prinsens armer, og glasskoene førte henne som i en drøm. Men ikke et øyeblikk glemte hun den gode feens formaninger. Da klokken slo kvart på tolv, rev hun seg ut av prinsens armer og fløy nedover slottstrappen uten å se seg tilbake. Prinsen lette gjennom hele slottet etter den vakre prinsessen som plutselig hadde forlatt ham. Til slutt kom han over glasskoen hennes på slottstrappen.
“Den som kan få på seg denne skoen, skal bli min brud,” erklærte han.

Dagen etter spurte han alle som tilhørte slottet, om de hadde sett noe til den vakre prinsessen som hadde fløyet sin vei så brått.
“Vi så bare en fillete fattigjente som løp nedover trappa,” sa en av tjenerne.
“Vi så også en svær, diger rotte som forsvant inn i buskaset,” sa en annen.
Prinsen klarte ikke å glemme den vakre piken med glasskoene, og han fortsatte å lete etter henne. Han befalte tjerne å gå rundt til alle husene i byen. De skulle la alle de unge pikene prøve skoen. Ingen skulle forbigås, sa prinsen.
På alle torg og i alle gater leste de kongelige tjenerne opp prinsens befaling. De gikk ikke forbi et eneste hus; allikevel kunne de ikke finne en eneste pike som hadde så små føtter at hun fikk på seg glasskoen. Til slutt kom de fram til der Askepott bodde. De to stygge søstrene truet Askepott til å gjemme seg bort på kjøkkenet. Selv trådte de fram begge to, og ville prøve skoen. Men samme hvordan de prøvde og klemte sammen tærne, så nyttet det ikke. Føttene deres var altfor store til at de passet til den yndige lille glasskoen.
“Finnes det ingen flere unge piker her i huset?” spurte kongens tjenere.
“Bare Askepott,” sa den ene søsteren motvillig. “Men hun er bare en simpel tjenestepike, så hun teller ikke.”
“Alle må prøve skoen,” svarte tjeneren, “gå å hent henne straks!” Askepott strakte fram den lille foten sin – og se! Skoen passet akkurat! I det samme dukket den gode feen opp med tryllestaven sin, og plutselig var Askepott kledd i den skjønneste kjole. Da så de slemme stesøstrene at det var Askepott som hadde vært den mystiske prinsessen på ballet. Og så snill og god som Askepott var, tilga hun sine søstre for alt det vonde de hadde gjort mot henne.
Så brakte de kongelige tjenere Askepott til slottet og rett inn i armene på prinsen som elsket henne så høyt.
“Endelig har jeg funnet deg.” ropte han glad.

Omsider ringte bryllupsklokkene for de to, det ble jubel og glede over hele landet, og prinsen og Askepott levde lykkelig alle sine dager.

Kilde: Brødrene Grimm

Tornerose

Det var en gang en konge og en dronning som ønsket seg så veldig et barn, men de fikk det aldri. Så var det en dag mens dronningen badet, at det kom en frosk hoppende og sa:
- Ønsket ditt skal bli oppfylt. Før et år er gått, skal du få en datter.

Og det gikk akkurat som frosken hadde sagt. Før året var gått, fødte dronningen en liten pike. Hun var så vakker at kongen ble fra seg av glede. Nå ville han holde en stor fest. Han innbød ikke bare slekt og venner, men de kloke feene også, for at de skulle ønske alt godt for barnet. Det var tretten feer i riket. Men siden han bare hadde tolv av de fulltallerkenene de skulle spise på, måtte den ene bli hjemme.
Festen ble feiret med pomp og prakt. Da den var over, gav feene vidunderlige gaver til den lille prinsessen. Den ene gav henne godhet, den andre skjønnhet, den tredje rikdom, og slik fortsatte de til hun hadde fått alt som er verdt å ønske seg her i verden. Men da elleve feer hadde sagt fram ønskene sine, trådte den trettende plutselig inn. Hun ville hevne seg fordi hun ikke var buden. Uten å hilse eller se på noen, ropte hun med høy røst:
- Når kongsdatteren blir femten år, skal hun stikke seg på en spinne-tein og falle død om!
Så snudde hun seg, og gikk ut av salen.
Alle var forferdet, og det var stille i salen, helt til den tolvte feen trådte fram og sa:
- Jeg kan mildne den onde spådommen, for jeg har ennå ikke brukt opp ønsket mitt. Prinsessen skal ikke dø, hun skal falle i søvn, og sove i hundre år. Og kongen befalte at alle teiner i hele riket skulle brennes.

Prinsessen vokste opp, og var så god og vakker og klok at alle som så henne, måtte bli glade i henne. Den dagen hun fylte femten år, var hun alene hjemme på slottet, og hun gikk rundt å så seg om i stuer og saler. Til slutt kom hun til et gammelt tårn. Hun gikk opp den smale vindeltrappen, og bort til en liten dør. I låsen stod en rusten nøkkel. Da hun vridde den om, gikk døra opp, og hun kom inn i et lite kammer. Der satt den en gammel kone og spant lin på en tein.
- Goddag gamlemor, sa prinsessen. – Hva er det du holder på med?
- Jeg spinner, sa kona.
- Men hva er det for noe som snurrer så morsomt, spurte prinsessen
Hun tok teinen, og ville prøve å spinne, hun også. Men ikke før hadde hun rørt den, så gikk det som den onde feen hadde sagt: hun stakk seg i fingeren. I samme øyeblikk hun kjente stikket, sank hun om på en seng, og falt i dyp søvn.

Og søvnen bredte seg over hele slottet. Kongen og dronningen som nettopp var kommet hjem, sovnet med det samme de gikk inn i slottssalen. Like etter sovnet hele hoffet også, mens hestene sov i stallen, hundene i gården, duene på taket og fluene på veggen. Ja, selv flammene i grua ble stille og sovnet, og kokken, som akkurat skulle til å gi kokkegutten en ørefik, falt i søvn før han kom så langt. Vinden stilnet av utenfor, ikke et blad rørte seg på trærne. Men rundt slottet vokste det opp en tornehekk. Den ble høyere og høyere, til og med tårnet ble dekket.

I hele landet gikk det nå sagn om den vakre Tornerose – det ble prinsessen kalt – og mange kongesønner kom ridende for å trenge gjennom hekken. Men ingen av den klarte det. Tornene flettet seg sammen som fingre, og de unge mennene ble hengende fast i dem. De kunne ikke komme løs igjen, og døde en ynkelig død.
Etter mange, mange år kom det en vakker prins til landet. Han hørte en gammel mann fortelle at det skulle ligge et slott bak den høye tornehekken. Der hadde den nydelige Tornerose sovet i hundre år, sammen med kongen og dronningen og hele hoffet. Mange kongesønner hadde prøvd å trenge gjennom hekken, men det hadde gått dem ille.
- Så vær forsiktig, da den gamle mannen.
- Jeg er ikke redd, sa den unge prinsen. – Jeg vil prøve å få se den vakre Tornerose.
Og hvor mye den gamle mannen enn forsøkte å få ham fra det, så nyttet det ikke.

Nå var de hundre årene gått, og Tornerose skulle vekkes. Da prinsen nærmet seg tornehekken, så han at den var full av store, vakre blomster. De vek til side da han kom, og lot han slippe uskadd igjennom.
I slottsgården så han de sovende jakthundene, i stallen så han hestene, og oppe på taket så han duene som satt med hodet under vingen. Inne i slottet sov fluene på veggen, kokken stod ennå med hevet hånd for å gi kokkegutten en ørefik, og en tjenestejente satt med en svart høne i fanget. Den skulle hun ha ribbet, hvis hun ikke hadde sovnet. Prinsen gikk videre, og oppdaget hele hoffet som lå og sov i slottssalen. Oppe ved tronen lå kongen og dronningen, Og over alt var det så stille at han kunne høre seg selv puste.
Til slutt kom han til tårnet. Han åpnet døra inn til det lille kammeret, og fikk øye på en nydelig skapning som lå der og sov. Det var Tornerose! Han kunne ikke få øynene fra henne, og etter en stund bøyde han seg ned og kysset henne. Men akkurat da han rørte ved munnen hennes, slo hun øynene opp, og smilte til han.
Sammen gikk de ned trappa. Konge, dronningen og hele hoffet våknet og så på hverandre med store øyne. Hestene i stallen reiste seg og stampet med beina. Jakthundene i gården sprang opp og logret med halen. Duene på taket fikk hodet fram fra vingen, steika tok til å putre og brase, kokken gav kokkegutten en ørefik så han hylte, og jenta ribbet høna ferdig.

Så ble det feiret stort bryllup, og prinsen og Tornerose levde lykkelig til sine dagers ende.

Kilde: Brødrene Grimm

Gullhår og de 3 bjørnene

Det var en gang tre bjørner som bodde i et lite hus langt inne i skogen. Den ene var en stor, svær bjørnepappa, den andre var en mellomstor bjørnemamma, og den tredje var en bitteliten babybjørn.
En morgen laget bjørnemamma en diger gryte med grøt til frokost. Hun fylte en stor bolle til bjørnepappaen, en mellomstor bolle til seg selv, og en bitteliten bolle til babybjørnen.
Så gikk de en tur i skogen mens de ventet på at grøten skulle bli kald.

Samme morgen var en liten pike som het Gullhår også ute og gikk en tur. Hun hadde gått mye lengre enn hun først hadde tenkt, og var plutselig kommet inn i en dyp skog hvor hun aldri hadde vært før. Plutselig fikk hun øye på et lite hus mellom trærne.
- Lurer på hvem som bor så langt inne i skogen, tenkte hun.
Hun banket på døra, men da ingen kom og lukket opp, fikk hun bare rett inn. Det var ingen i stua, men det så riktig koselig ut der inne. Hun bestemte seg for å sitte ned å hvile litt.
Først satte hun seg på den store, svære stolen til bjørnepappaen.
- Den er altfor hard for meg, sa hun.
Så satte hun seg på den mellomstore stolen til bjørnemammaen.
- Den er altfor myk for meg, sa hun.
Så satte hun seg på den bittelille stolen til babybjørnen.
- Men denne er akkurat passe, sa hun.
Også brakk stolen i mange biter!

Gullhår gikk videre inn i rommet og fant de tre grøtbollene. Det luktet så deilig, og hun bestemte seg for å smake på grøten.
Først smakte hun på grøten i den store, svære bollen til bjørnepappaen.
- Den er altfor varm for meg, sa hun.
Så smakte hun på grøten i den mellomstore bollen til bjørnemammaen.
- Den er altfor kald for meg, sa hun.
Så smakte hun på grøten i den bittelille bollen til babybjørnen.
- Men denne er akkurat passe, sa hun, og åt den opp!

Gullhår gikk opp trappa til soveværelse. Der var det heller ingen, men sengene så fristende ut, og hun bestemte seg for å ta en liten lur.
Først prøvde hun den store, svære senga til bjørnepappaen.
- Den er altfor hard for meg, sa hun.
Så prøvde hun den mellomstore senga til bjørnemammaen.
- Den er altfor myk for meg, sa hun.
Så prøvde hun den bittelille senga til babybjørnen.
- Men denne er akkurat passe, sa hun, og sovnet!

Like etterpå kom de tre bjørnene hjem fra turen. De så snart at det hadde vært noen i huset deres.
- NOEN HAR SITTET I STOLEN MIN, sa bjørnepappaen med den grove stemmen sin.
- NOEN HAR SITTET I STOLEN MIN, sa bjørnemammaen, og var litt mildere i målet.
- Noen har sittet i stolen min, sa babybjørnen med den spede lille stemmen sin, – og den er gått helt i stykker.

De tre bjørnene så seg om og fikk øye på grøtbollene.
- NOEN HAR SMAKT PÅ GRØTEN MIN, sa bjørnepappaen med den grove stemmen sin.
- NOEN HAR SMAKT PÅ GRØTEN MIN, sa bjørnemammaen, og var litt mildere i målet.
- Noen har smakt på grøten min, sa babybjørnen med den spede lille stemmen sin, – og spist den opp!

Så gikk bjørnene opp trappa.
- NOEN HAR SOVET I SENGA MI, sa bjørnepappaen med den grove stemmen sin.
- NOEN HAR SOVET I SENGA MI, sa bjørnemammaen, og var litt mildere i målet.
- Noen har sovet i senga mi, sa babybjørnen med den spede lille stemmen sin, – og hun sover der ennå!
I det samme våknet Gullhår. Da hun oppdaget den store, svære bjørnepappaen og den mellomstore bjørnemammaen og den bittelille babybjørnen som stod der og kikket på henne, hoppet hun ut av den bittelille senga og fortet seg nedover trappa. Og før bjørnene hadde rukket å snu seg, var hun ute av døra.
Hun løp og løp til hun var hjemme. Og hun gikk aldri ut i skogen mer alene, og fikk aldri se igjen huset til de tre bjørnene.

«Engelsk folkeeventyr»

Ulven og de 7 geitekilligene

En gang var det en geit som hadde syv små kje, og hun var så glad i dem som bare en mor kan være. En dag skulle hun ut i skogen etter mat, men før hun gikk, ropte hun alle ungene inn til seg og sa: – Kjære barna mine, jeg må ut i skogen etter mat til dere. Nå må dere passe dere godt for ulven, for hvis han slipper inn i stua, eter han dere alle sammen med hud og hår. Det verste er at han kan skape seg om på så mange måter. Men dere kan alltid kjenne ham på det grove målet og de svarte føttene hans.
- Bare gå du, mor, svarte killingen. – Vi skal nok passe oss. Du kan være helt trygg! Så mekret mor og gikk rolig ut i skogen.

Det var ikke lenge før det banket på døren, og en ropte: – Lukk opp for meg, barn! Mor er kommet hjem og har med noe til dere! Men killingene hørte på målet at det måtte være ulven. – Å nei, vi lukker nok ikke opp for deg! ropte de. – Du er ikke mor vår, for hun er så fin og grann i målet. Du er ulven, det hører vi godt!
Da gikk ulven til landhandleren og kjøpte et stort stykke kritt. Og da han hadde spist det, ble han så fin i målet. Så skyndte han seg tilbake igjen og banket på døren. – Lukk opp, barna mine! Mor er kommet hjem og har med noe godt til dere.
Men han hadde stukket den svarte labben sin like bort ved vinduet, slik at barna så den. Og så ropte de: – Å nei, vi lukker ikke opp for deg, for du er ulven. Moren vår har ikke slike svarte føtter.
Da løp ulven til en baker og sa: Jeg har støtt foten min, stryk litt deig på den! Og bakeren klinte labbene hans inn med deig. Så løp han til mølleren og sa: – Strø hvitt mel på labbene mine!
Men mølleren skjønte at ulven tenkte på noe vondt, og så ville han ikke. Da sa ulven: – Hvis du ikke gjør det, så eter jeg deg! Og da ble mølelren redd og gjorde labbene hans hvite.
Så gikk ulven for tredje gang og banket på: – Lukk opp! Mor er kommet hjem og har med noe godt til dere! Geitekillingene svarte: – La oss først få se labbene dine, så vi ser om du er moren vår!
Da la ulven labbene sine i vinduet. Og da ungene så at den var hvit, trodde de at det var sant alt det den hadde sagt. Så åpnet de døren, men den som kom inn, det var ulven! Nå ble de stakkars ungene redde og ville gjemme seg.
Den ene sprang under bordet, den andre opp i sengen, den tredje inn i ovnen, den fjerde i kjøkkenet, den femte i skapet, den sjette under vaskefatet og den syvende i klokkekassen. Men ulven fant dem etter tur, og han var så glupsk at han slukte dem alle sammen. Bare den minste i klokkekassen kunne han ikke finne.
Men nå var han ordentlig mett også. Derfor ruslet han ut på vollen og la seg under et tre, og der sovnet han.
Like etter kom en geitemor hjem fra skogen. Og hva var det hun så? Døren stod på vidt gap, stoler og benker var kastet om hverandre. Vaskefatet lå i småbiter på gulvet, og tepper og puter var revet ut av sengen. Hun lette og lette etter barna, men kunne ikke finne dem. Hun ropte på dem også, den ene etter den andre, men ingen svarte. Endelig, da hun kom til den yngste, svarte en tynn, liten stemme: – Jeg er i klokkekassen, mor! Geitemor halte ham ut, og så fortalte han at ulven hadde kommet og ett opp alle de andre. Stakkars geitemor, hun gråt og gråt.
Til slutt gikk hun utenfor, og det vesle kjeet løp med. Da de kom ut på vollen, så de ulven som lå under treet og snorket så grenene skalv. Geitemor så nøye på den, og plutselig så hun at noe rørte seg inne i den store, fulle ulvemaven. – Å nei, å nei, tenkte hun, – kanskje de stakkars barna mine lever ennå! Så løp hun inn etter kniv og nål og tråd og skar opp maven på ulven. Og etter som hun skar, spratt killingene ut, den ene etter den andre, til de var der alle seks. De var like levende som før og hadde ikke lidd noe vondt.

Nå ble det vel glede! De fløy rett i armene på mor og hoppet omkring henne, men mor sa: – Gå og plukk sammen mange, mange gråstein, barn. Vi vil fylle maven på ulven mens den sover.
Og så stappet de hele ulvemaven full med stein, så mange som de kunne få inn. Geitemor sydde maven sammen igjen. og ulven merket ingen ting og rørte ikke på seg engang.
Til slutt var ulven utsovet og reiste seg. Men den var blitt tørst av alle steinene i maven og ville gå ned til brønnen for å drikke. Da den begynte å gå, skranglet steinene inne i maven på den, og ulven ropte:
Hva ramler og skramler i maven min? Det skulle vel være geitebein, men jamen kjennes det ikke som stein!
Da den kom til brønnen og bøyde seg utover kanten for å drikke, ramlet alle steinene fremovre og trakk den med seg ned i vannet så den druknet.
De syv små geitekillingene sprang bort til brønnen og ropte: – Ulven er død! Ulven er død! Og så danset de med moren sin rundt brønnen, så glade var de over at den stygge ulven hadde druknet.

kilde: Brødrene Grimm