Kjenner du Lotte, min venn?
Hun bor i Vestre grend.
Hun har en liten, vakker venn,
kom får du danse med den
Tra-la-la-la-la-la-la,
Tra-la-la-la-la-la-la,
tra-la-la-la-la-la,la,la,
tra-la-la-la.
Hun har en rikstelefon
som går til Oslo stasjon,
og når hun ringer i den
svarer igjen:
Elskling, hallo hallo hallo
elskling, hallo hallo hallo
elskling, hallo hallo hallo
elskling, hallo.
Ingerid Sletten av Sildejord
hadde verken gull eller sølv,
men en liten hue av farvet ull,
som hun hadde fått av sin mor.
En liten hue av farvet ull
hadde verken stas eller fôr,
men en fattig minne om far og mor,
der skinte langt mer enn gull.
Hun gjemte huen i tyve år,
måtte ikke slite den ut!
“Jeg bærer den vel engang som brud
når jeg for alteret står.”
Hun gjemte huen i tredve år,
måtte ikke skjemme den ut!
“Så bærer jeg den glad som brud
når jeg for Vårherre står.”
Hun gjemte huen i førti år,
hugset ennu på sin mor
“Vesle min hue, forvisst jeg tror
vi aldri for alteret står.”
Hun ganger for kisten at tage den,
hjertet var så stort derved;
hun leter frem til dens gamle sted,
da var der ikke tråden igjen.
Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson
Melodi: Rikard Nordraak
Amandus var en dukkemann
og lange fine bukser hadde han.
Og alltid var han blid og glad,
og alltid gikk han rundt omkring og sa:
Ha ha ha- nå må jeg le.
Det er så mye rart å se.
Ja, hvor han gikk og hvor han sto,
Amandus bare lo og lo og lo
En dag Amandus gikk en tur,
så møtte han en mann som var så sur.
Det var en stor og voksen mann,
og vet du hva Amandus sa til han:
Ha ha ha- så sint du er,
er det fordi du er så svær?
Da er jeg glad at ikke jeg
er like stor og sint og sur som deg
En dag Amandus løp omm kapp,
så falt Amandus ned en diger trapp.
Og hele hodet hans gikk a’,
men vet du hva vår venn Amandus sa:
Ha ha ha- Her ligger jeg
og hele hodet falt av meg.
Men Kari er min gode venn,
hun syr nok hele hodet på igjen.
Og Kari hentet nål og tråd
og sydde så Amandus’ hode på.
“Nå må du legge deg”, sa hun
“og ta en bitte liten høneblund.”
Ha ha ha- nå sover jeg.
Nå må ingen vekke meg!
Nå sover jeg som Kari sa,
og drømmer litt og har det veldig bra.
Alle fugler små de er kommet nå tilbake.
Gjøk og sisik, trost og stær synger alle dage.
Lerka jubler høyt i sky, ringer våren inn på ny.
Frost og snø de måtte fly, her er sol og glede.
Blomster hvite, gule, blå, titter opp av uren,
nikker nå så blidt de små, etter vinterluren.
Skog og mark i grønne skrud kler seg nå på Herrens bud.
Knopper små, de springer ut. Her er sol og glede.
Lille søster! Lille bror! Kom, så skal vi danse!
Plukke blomster så til mor, mange, mange kranse!
Synge, tralle dagen lang. Kråkestup og bukkesprang!
Takk o Gud, som enn en gang gav oss sol og glede
Det var en deilig sommerdag at Pelle sa til Kari:
“Nå går vi ut i skauen for det er så mye bær!
Så får vi med oss Lillebror og Mari,
for det er nok å ta av, det er mange tuer der.
Men vi må ha en plukkekopp og den må være stor!”
Så stormet alle sammen inn i kjøkkenet til mor:
Og Pelle fikke et melkespann, og Kari fikk et krus,
og Mari fikk en kaffekopp og Kjell et kremmerhus
Så fløy de opp i skauen i en glad og vilter flokk-
og Lillebror fløu sist og skulle plukke i et lokk.
Så kom de opp i skauen, og så kom de til ei slette,
der var det bare blått i blått så langt de kunne se.
Så satte de seg ende ned, så spiste de seg mette,
så fant de en tue hver og ropte: “Fritt for det!”
“Nå ser vi hvem som først får fullt, nå setter vi i gang!”
Og over hele sletta sa det:”Kling” og “Pling” og “Plang”.
Først sang det i et melkespann, så klang det i et krus,
det danset i en kopp og raslet i et kremmerhus,
men fra den minste tua sa det “Plingeling” i flokk,
for oppi den satt Lillebror og plukket i et lokk.
Men plutselig så hørte de det raslet bakom trærne.
“Jeg tror det er en bjørn,” sa Kari. “Jeg vil hjem, uhu!”
“Det er nok kanskje bjørn,” sa Kjell. “Ja, okse er det gjerne.
I hvert fall er det sikkert at det kanskje er ei ku.”
“Det beste er,” sa Pelle og så seg listig om,
“at vi går pent og stille ned den veien hvor vi kom.”
(Først) gikk Pelle med et melkespann og Kari med et krus
og Mari med en kaffekopp og Kjell et kremmerhus
Men Lillebror som sistemann gikk ikke stille nok
-Der ringlet det av tjuefire blåbær i et lokk.
Så kom det no’ bakom Lillebror, det braket så i kvisten,
så spratt det fram et loddent dyr fra blåbærlyng og bar.
Og tenk, så var det Passop du som ville leke sisten,
han luktet sporet, så han visste hvor de var.
Så lekte de en stund og spiste hele koppen tom,
og siden gikk de hjem og trommet “Trommelommelom!”
Ja, Pelle på et melkespann og Kari på et krus,
og Mari på en kaffekopp og Kjell et kremerhus.
Slik gikk de hele veien hjem i rekke og i flokk,
og aller sist gikk Lillebror og trommet på et lokk.
Bind deg ein blomekrans,
kom så til leik og dans,
fela ho læt no så vakkert i lund.
Sit ikkje stur og tung,
syn at du òg er ung,
veks fri som fagre lyng,
dans no og syng.
Nye Kommentarer