Barnelek

Kjerringa med staven

Kjerringa med staven, høgt oppi Hakkadalen,
åtte potte rømme, fire merker smør,
så kinna Kari, Ola hadde før.
Kjerringa med staven.

Kjerringa med kjeppen, hoppa over bekken,
og så datt ho uti, så vart ho blaut
også gikk ho heimatt, og så fikk ho graut.
Kjerringa med kjeppen.

Kjerringa med sleiva satt høgt oppi kleiva,
og så vart ho vare jutulad’n då:
jammen var det kara’ før i verda og.
Kjerringa med sleiva.

Kjerringa med turua satt høgt oppi furua,
og så kom ein hare hoppende forbi
Han sa: Sit du bare! Tiritiriti!
Kjerringa med turua.

Kjerringa ho stridde, så kom ein fyr og fridde:
Vil du vera kjerring, skal eg vera mann,
vil du koke kaffe, skal eg bera vann.
Kjerringa ho stridde.

Kjenner du Lotte, min venn?

Kjenner du Lotte, min venn?
Hun bor i Vestre grend.
Hun har en liten, vakker venn,
kom får du danse med den

Tra-la-la-la-la-la-la,
Tra-la-la-la-la-la-la,
tra-la-la-la-la-la,la,la,
tra-la-la-la.

Hun har en rikstelefon
som går til Oslo stasjon,
og når hun ringer i den
svarer igjen:

Elskling, hallo hallo hallo
elskling, hallo hallo hallo
elskling, hallo hallo hallo
elskling, hallo.

Ingerid Sletten

Ingerid Sletten av Sildejord
hadde verken gull eller sølv,
men en liten hue av farvet ull,
som hun hadde fått av sin mor.

En liten hue av farvet ull
hadde verken stas eller fôr,
men en fattig minne om far og mor,
der skinte langt mer enn gull.

Hun gjemte huen i tyve år,
måtte ikke slite den ut!
“Jeg bærer den vel engang som brud
når jeg for alteret står.”

Hun gjemte huen i tredve år,
måtte ikke skjemme den ut!
“Så bærer jeg den glad som brud
når jeg for Vårherre står.”

Hun gjemte huen i førti år,
hugset ennu på sin mor
“Vesle min hue, forvisst jeg tror
vi aldri for alteret står.”

Hun ganger for kisten at tage den,
hjertet var så stort derved;
hun leter frem til dens gamle sted,
da var der ikke tråden igjen.

Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson
Melodi: Rikard Nordraak