Barnelek

Blåveispiken

Jeg går og rusler på Ringerike,
de stille veier jeg sjeldent går.
Da kommer mot meg en liten pike,
en lubben unge på 5-6 år.

Hun bærer blåveis i sine hender,
den første hilsen fra vårens muld.
Hun møter meg som en venn hun kjenner,
og står og smiler så tillitsfull.

Hun spør meg  barnslig om jeg vil ha dem,
for hun har plukket dem nettopp nå,
så hvis jeg vil kan jeg bare ta dem
si’r hennes øyne, de store blå.

Så god en gave har ingen gitt meg
som denne dunbløte barnehånd,
hun får noen fårno’n penger
så hun kan kjøpe til sine lokker et silkebånd.

Hun løper fra meg med smil i blikket,
hun danser lykk’lig på vårens vei,
Hun løper fra meg,
men aner ikke at det var hun som var god mot meg.

Vesleblakken

I en liten stue langt fra bygdens ståk og stri,
hørtes barnelek og latter når i blandt du gikk forbi.
Men en dag brøt sorgen inn i gledens harmoni,
Veslegutten var blitt syk og lå i feberfantasi.
Langt det var til doktor, kanskje livet snart var slutt.
Hjelpen måtte hentes for å berge Veslegutt.
Nedi stallen sto en snill og trofast kamerat
“Kjære Vesleblakken du må ta den lange veien fatt”

Blakken drar avsted på livets aller lengste vei,
og han tenker” jeg vil gjøre alt å bringe hjelp til deg”.
Lyse minner dukker frem, han husker alle dem,
hver gang han med Veslegutt på rygg fra marken travet hjem.
Snart er de i bygda fremme, doktor hentes ned,
men den vei tilbake ble nok lenger enn hit ned.
Tunge bakker ble for mye, men det gikk til slutt,
tenk at slik han måtte hjem med hjelp og liv til Veslegutt.

Blakken reddet livet for sin aller beste venn,
men av Blakken eget liv var siste dagen svunnet hen.
“så takk da kjære Blakken, du min aller beste venn.
Aldri mere får jeg se deg, aldri klappe deg igjen”.