Barnelek

Rudof er rød på nesen

Rudolf er rød på nesen,
og når det er vind og sno
blir han så kald på nesen,
så den lyser som en glo.

Reinflokken ertet Rudolf,
sa han var et snodig dyr.
“Hold deg på avstand, Rudolf,
husk hvor lett den kan ta fyr!”

Rudolf er rød på nesen,
og når det er vind og sno
blir han så kald på nesen,
så den lyser som en glo.

Men en vakker julekveld
kom nissefar og sa:
“Rudolf du er rein for to,
for din nese lyser jo!”

Rudof er rød på nesen,
og når det er vind og sno
blir han så kald på nesen,
så den lyser som en glo.

Og fra den dagen Rudolf
julenissesleden drar.
Rudolf er rød på nesen,
viser vei for nissefar!

Vi tenner våre lykter

Sneen dalte lett og fin, og strøk blidt mot ruten min
i morgens da jeg drømte på min pute.
Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå,
snart var det tusen barnespor der ute.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si’r god natt.

Først så trakk vi kjelken opp, på en diger bakketopp,
så suste vi avsted langt ut på jordet.
og så bar det opp igjen, snart var vi på topp igjen
så lo vi mens vi akte små og store.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si’r god natt.

Vi har bygget oss ett slott, som vi syns ble stort og flott,
med prinser og en snedronning så vakker.
Vinterdagen tar farvel, vi må hjem nå er det kveld,
vi ser på himmelen at det lir og lakker.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si’r god natt.

Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

Bare armod var å spore
på de gamles julebord
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen
som Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk
samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor

Da med ett av domme bjellers klang
blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl
og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert ,
briller og sigar
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: Mor og far!

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra
på fir’ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg
og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble jul alikevel!